Fra skogene i Ljørdalen, lengst øst i Trysil var det nesten ikke solgt tømmer midt på 1800-tallet. Problemet var å få transportert tømmeret over til Trysilelva, for videre fløting til sagbrukene ved Karlstad i Sverige. Løsningen ble et fløtningsanlegg som er unikt i Skandinavia og antagelig i hele verden!

Det er en nivåforskjell på 13 meter fra Ljøra og opp til det høyeste punktet fram mot Trysilelva. Her bygde man to tømmerspill som ble drevet av vasshjul. Bomdragere dro så tømmeret i bommer gjennom kanalen fram til Flersjøen, i alt 3,2 kilometer. For å skaffe nok vann til vasshjulet, ble det bygd vannmagasiner og kanaler fra ei å på svensk side og to andre sjøer i nærheten.

Hele anlegget ble bygd i tida 1855 til 1858. Deretter var det fløting i 43 somre på Støa kanal, fram til 1901.

Her er en kort beskrivelse av hvordan tømmeret ble fraktet fram mot og gjennom tømmerspillet. Vannets retning går fra høyre mot venstre på tegninga, tømmeret går motsatt.

  1. Prinsippskisse av en tømmerbom. Stokkene ble koblet etter hverandre med jernlenker (kalt koppel) og ble holdt sammen på tvers ved hjelp av tauverk. Fra nordre til søndre spill ble stokkene trukket 800 meter i slike bommer.
  2. Tømmerbommen løses opp.
  3. Stokkene føres inn på vogna som er sluppet under vann. Vogna er festet til en stålvaier og trekkes opp av vass-hjulet.
  4. Stokkene rulles av vogna og ut i «sumpen», der kanalen fortsetter.
  5. Stokkene slås sammen i bommer igjen og dras i 2,1 km til Flersjøen. Hver bom ble dratt av to menn, bomdragere. Begge hadde et tau, festet foran og bak på bommen. Tauet var festet til en hampsele som mennene tok på seg.
  6. Øya er den opprinnelige – spesielt konstruert for arbeidet med å løse opp bommene og føre stokkene inn på vognene.
  7. Vognbane av tre med jernskinner.
  8. Kommandoplassen, der «spellbasen» sto.
  9. Vasshjulet har to felt hvor skovlene går hver sin veg. Hjulet kan dermed kjøres begge veger skiftevis og drar vognene opp eller slipper dem ned langs vognbana. Dette reguleres med spaker for påslipp av vann (fra «sumpen»). Når den ene vogna går ned, går den andre opp. Vannet i kanalen hadde to funksjoner: Det var fløterveg for tømmeret (i motstrøm) og det ga vann til vasshjulet som drev vognbanen. Vannstanden ble regulert ved hjelp av demninger og tilførselskanaler.