Ei ny tid

«No er det e’ ny ti’ som gryr» synger koret i åpningssangen til spellet om Støa kanal. Når vi kikker tilbake på historia og forestiller oss Ljørdalen rundt 1850, aner vi hvilken betydning fløteranlegget Støa kanal må ha hatt for befolkningen i dette dalføret lengst øst i Trysil.

Støa kanal var i drift fram til 1901. Dette bildet fra Nordre spill er tatt rundt 1910. Fotografen er en Winløf som antagelig var en av sjefene i Trysilbolaget. Nordre spill lå nede ved elva (Ljøra) og det var her tømmeret fra ljørdalsskogene ble samlet ved hjelp av lenser og ført inn i kanalen. Det er ennå synlige spor etter Nordre spill i terrenget. 

Før 1700 var Trysil et isolert samfunn der folket levde av det jorda, husdyra, elva og de mange fiskevannene ga. Med pelsverk og annet jaktutbytte handlet tryslingene til seg det de hadde aller minst av – korn.

Penger var ennå ikke vanlig blant tryslingene. Det var etterspørselen etter tømmer til det europeiske kontinentet som innførte en pengeøkonomi iTrysil.

Storkapitalen banker på

Fra første halvdel av 1700-tallet ble det stor etterspørsel fra norske trelastselskaper etter tømmer fra de store, urørte skogområdene i Trysil. Ettersom Trysilelva gikk til Sverige, ble tømmeret fløtet og fraktet via diverse omveger til Glomma for videre fløting til sagbrukene ved kysten.

I 1830 kom store deler av skogene i Trysil, også i Ljørdalen, på svenske hender. Store sagbrukseiere i Värmland sto bak. De svenskeide trysilskogene fikk navnet Trysilbolaget. Nå ble det meste av tømmeret fra Trysil fløtet på Trysilelva/Klaraälven fram til sagbrukene ved Karlstad. Men Ljørdalen hadde ingen elveforbindelse til Värmland og Karlstad; elva Ljøra er en del av Dalälven, som går til Østersjøen. Hestetransport av tømmer fra Ljørdalen til Trysilelva ble forsøkt og forkastet. Så skogen i Ljørdalen fikk stå – og vokste seg stor og grov. Imens steg tømmerprisene.

Å bygge en vannveg

I 1851 begynte A/B Mölnbacka-Trysil å kjøpe opp grunn i Støa. Først bygde de garden Gustavsberg i 1854. Året etter startet utgravinga av en kanal fra Ljøra (like ved Søgarden Støa) og opp til Flersjøen, over 3 km lenger sør og 13 meter opp i terrenget.

For å oppheve nivåforskjellen ble to tømmerspill bygd i kanalen, det ene nede ved Ljøra, det andre 800 meter lenger oppe i kanalen. Kanalen var ca. 2,5 meter bred. Tusenvis kubikkmeter masse ble flyttet med hjelp av spade, hakke, spett og trillebår.

Arbeidet med graving og bygging av tømmerspillene kunne bare utføres i den frostfrie perioden og tok fire år. Anlegget, med garden Gustavsberg, hadde kostet 100 000 kroner da det sto ferdig høsten 1858. 1859 ble første driftsåret, og fløtinga pågikk hver sommer til 1901.

Et skinnende eventyr

Virksomheta på Støa kanal må ha ført til formidable forandringer i Ljørdalen. Ikke bare betydde Støa kanal arbeid og livberging, men tilstrømningen av mennesker må ha ført til en stor omveltning. Av originale lønningslister fra 1855 ser vi at 65 menn og en kvinne var med på gravinga dette året. Alle navnene er svenske.

I tillegg krevdes flere typer fagfolk, blant annet til tømring og smiing. Til garden Gustavsberg, som var bosted for kanalbestyreren og hans familie, kom det hele familier fra Sverige for å arbeide på garden, i fløtinga og i bakstehus og bryggerhus. Flere slo seg ned for godt.

Men Støa kanal lokket også nordmenn. Folk kom langveisfra, blant annet fra bygdene rundt Mjøsa. Fra andre grender i Trysil kom det også bønder og husmenn for å skaffe seg noe mange aldri hadde eid før - penger.

Bygginga av Støa kanal innledet en periode der skogen ble arbeidsplassen for nesten alle menn i Ljørdalen, slik det var i resten av Trysil. Den perioden skulle vare i mer enn 100 år.

Et unikt stykke ingeniørarbeid

Klikk på bildet for en beskrivelse av hvordan kanalen fungerte.

En pioner ved kanalen

Pernille Lans som Stina Olsdatter i forestillinga fra 2014.

De fleste som arbeidet ved kanalen forble anonyme slitere. Men ett navn, Stina Olsdatter, har fått en egen kommentar på ei original lønningsliste fra 1855.

Det er den betagende fortellinga om Gunnar og Ingrid som utgjør den ytre handlinga i musikkteaterstykket Kanalen. Men i det bakteppet som brettes ut, hører det med ei unik fortelling. Den handler om Stina Olsdatter.

Carl J. Andersson skriver i margen på ei lønningsliste fra sommeren 1855: Att No. 66 Stina Olsdotter fott tillgodo, njuta en så hög dagspenning, kan anses möjligen for høg, men då Qvinnspersonen är Rikligt arbetsfør och uträttar sina gøromål lika med Karlarne, anser jag vara Rättvist att hon äfven får åtnjuta Samma afløning.

Vi vet ikke hvem hun var, hvor hun kom fra eller hva som ble hennes livs fulle historie. Bare den biten som handler om at hun sto side om side med sterke karer og grov i grus og sand i Trysilskogen. Hun var med på å skape det fantastiske fløteranlegget som betydde en ny tid for folk lengst øst i Trysil. Stina Olsdatter imponerte sine sjefer så sterkt at de ga henne lønn som fortjent. I hvert fall den samme som karene fikk. Det skulle gå mye over 100 år før det ble vanlig.