Teaterstykket om 

Støa Kanal blir til

I 1997 sto det ene tømmerspillet på sagnomsuste Støa kanal ferdig gjenoppbygd. Det var åpningsseremoni med ordfører og landbruksminister til stede. Langs kanalen – fra nordre til søndre spill – hadde Støa grendelag stelt i stand forskjellige tablåer, utstillinger og aktiviteter med tilknytning til den virksomheta som hadde foregått på Støa kanal mange, mange år tidligere. Så mange år at ingen i grenda husket det, og bare noen få enda hadde minner om det som foreldre og besteforeldre hadde fortalt.

Da alle pakket sammen etter den strålende åpninga, sto grendelagsmedlemmer og ljørdøler og så på hverandre og sa: Hva nå?

Sven Pettersen hadde samlet disse minnene, og i tillegg funnet fram til papirer, bilder og tegninger som dokumenterte historia om dette industrieventyret i trysilskogen, – akkurat da det nesten var for sent. For å gjøre historia kort; det foreløpige sluttresultatet sto og skinte i sola en julidag i 1997. Da alle pakket sammen etter den strålende åpninga, sto grendelagsmedlemmer og ljørdøler og så på hverandre og sa: Hva nå?

Et kapittel i vår egen historie hadde gått opp for oss de siste 10-12 åra gjennom Svens evig entusiastiske beretninger om hva han hadde funnet, og ved å bivåne det som sakte ble bygd opp i skogen like ved butikken i Støa. Nå lå fløtningsanlegget der. Hva skulle det brukes til? Hadde eieren, Museumssenteret i Trysil/Engerdal, som det het den gang, noen tanker? Kanalen – vannspeilet – lå der og blinket nede mellom de gamle opprinnelige steinmurene, og midt i lå ei grasbevokst øy. Et fantastisk amfi!

Fra drømmer til aktiv handling

Samme året som fløteranlegget sto ferdig, fikk kultursjefen i Trysil kommune, Sven Hj. Moen, i gang et prosjektsamarbeid mellom Museumssenteret og kommunene på svensk side. Målet var å få fram dokumentasjon og formidling av felles skogbrukshistorie for grenseområdene i Hedmark, Värmland og Dalarna med utgangspunkt i anleggsvirksomheten og driften av Støa kanal. Et viktig motiv var å få til noen form for inntektsgivende kulturarrangement ved det nyoppbygde anlegget slik at det ikke bare skulle gå inn i en ny forfallsperiode. Et forprosjektet kom godt i gang, men det døde ut med museumsreformen i Norge og manglende økonomi i Sverige – og på politiske prioriteringer i kommunene.

Da møtet var slutt, var det vedtatt at Trond Magnum i Abrakadabra Teatret skulle spørres om han kunne skrive et manus til et historisk spill.

Det var flere som hadde idèer, men ingenting ble satt ut i livet. Inntil en dag i august 2000. Da ble det innkalt til et møte mellom noen av dem som hadde gjort seg tanker. Da møtet var slutt, var det vedtatt at Trond Magnum i Abrakadabra Teatret skulle spørres om han kunne skrive et manus til et historisk spill. For ettertidas historiefortelling om dette prosjektet er det på sin plass å nevne hvem som deltok på dette møtet: Sven Pettersen, Jan Lans, Tone Sønstebø, Bjørn Skåret, Odd Mandfloen og Ingrid Nylund.

Det første møtet med Trond Magnum skjedde på det nybygde fløtningsanlegget. Vi fortalte om alle idèene vi hadde om spillet, der viktige faktorer var selve historia om skogen, det næringspolitiske aspektet, hva anlegget betydde for arbeidslivet og utkomme for familiene lokalt. Det svenske eierskapet; kunne det ligge an til norsk/svensk konflikt i unionstida? Det var vel mulig å se for seg et aldri så lite sjalusidrama mellom norske og svenske arbeidere i drakamp om ei bakstjente? De nærmeste dagene gikk Trond Magnum sammen med Sven Pettersen rundt på Støa kanal og området rundt og ble proppet med historie om Støa kanal og ikke minst historier om de personene som ennå levde på folkemunne i Støa. Han fortalte om de tekniske løsningene, om redskap og arbeidsmetoder. Han hadde hørt og fortalte videre om Stomp-Jon som løftet en stein på 253 kg opp fra kanalløpet, om Fjøs-Per-Erik som var så sterk at han kunne dra tømmerbommen helt alene, og om disponent Ørn som skulle blitt kastet i det iskalde kanalvatnet under en heftig disputt med kanalarbeiderne.

Det gikk to uker. Da kom det beskjed fra Magnum om at han tok på seg oppgaven. Vi vet at han brukte dager og uker etter dette på å sette seg ytterligere inn i historia omkring det første industrianlegget som hadde sett dagens lys i Trysil kommune, og om kulturelle, sosiale og politiske forhold i bygda.

Det var ingen diskusjon om hvem som skulle skrive musikken til stykket, heller ikke om hvem som skulle ha det musikalske ansvaret.

Bildet er fra en av de aller første øvingene for mannskoret (ikke er fulltallig på bildet): Fra venstre ser vi Stein Egil Storbæk, Kjetil Nordhagen, Per Jon Stengrundet, Einar Faldmo, Kaare Fladhagen, Tore Bjørkli, Gjermund Dybendahl (foran), Knut Nerhagen, Bjørn Skåret, Jan Ove Berg, Bjørn Støa, Asbjørn Hildermyr, Kåre Skjærstad og Sven Pettersen. Foran til venstre Jan Lans. Foto: Museumssenteret i Trysil/Engerdal

Kjøtt på beinet

Bortsett fra Sven var hele gruppa medlemmer av Østby sangkor som Jan Lans dirigerte. Jan hadde for øvrig allerede året før komponert en melodi tilegnet spillet. Vi så naturligvis koret vårt som en selvfølgelig aktør i musikkteaterspillet. For det var det det skulle bli, sa Trond -et musikkteaterspill.

Utpå høsten ble vi invitert til Våge, småbruket som Trond og kona Annemor hadde i Galåsen. Der fikk vi presentert Tronds tanker om handlingen i spillet og hvilke korsanger som måtte skrives og hvilke rollefigurer som måtte ha en sang. Sangtekstene skulle vi være med og skrive, mente Trond. Annemor Magnum og Aud Rud var nå involvert i gruppa. Spillet skulle etter Tronds mening kunne være klart for oppsetting i august 2001. Det ble en intens vinter og vår.

Komponisten

Bildet er fra en av de aller første øvingene for mannskoret (ikke er fulltallig på bildet): Fra venstre ser vi Stein Egil Storbæk, Kjetil Nordhagen, Per Jon Stengrundet, Einar Faldmo, Kaare Fladhagen, Tore Bjørkli, Gjermund Dybendahl (foran), Knut Nerhagen, Bjørn Skåret, Jan Ove Berg, Bjørn Støa, Asbjørn Hildermyr, Kåre Skjærstad og Sven Pettersen. Foran til venstre Jan Lans. Foto: Museumssenteret i Trysil/Engerdal

Det var ingen diskusjon om hvem som skulle skrive musikken til stykket, heller ikke om hvem som skulle ha det musikalske ansvaret. Jan Lans hadde allerede mange komposisjoner bak seg, mest visermelodier til dikt av trysildiktere. Han var dalens musikkpersonlighet, som dirigent både for Lørdalen Musikkforening og Østby sangkor der en stor del av medlemmene kom fra Ljørdalen. Han hadde allerede en betydelig produksjon som arrangør av kormusikk bak seg. Jan var også musikklærer ved Ljørdalen skole og i Trysil kommunale musikkskole.

Ettersom Tronds manus vokste fram, samarbeidet Jan tett med manusforfatteren. Det skulle skrives musikk til korsanger og solopartier, arbeidsgjenger og musikk som skulle binde sammen de forskjellige scenene. Et orkester skulle settes sammen. All musikken måtte skrives ut for hvert instrument, alle korsangene skulle arrangeres for firstemmig kor. Jan var opptatt av at lydbildet skulle ha et 1800-tallspreg og at valg av instrumenter måtte tilpasses dette.

En komplett opplevelse

Om ansvaret for det musikalske var omfattende, var Tronds oppgave ikke mindre. Den besto ikke bare i å skrive manus med rolleregister og dialog, men også å utarbeide en regi, pensle ut de ulike scenene, hvordan de skulle tilpasses til scenen, i dette tilfelle fløteranlegget Støa kanal. Heldigvis hadde han en skuespiller ved sin side. Annemor var hans sparringspartner og dyktige hjelper i utviklinga av scenene og dramaturgien. Trond gjorde det klart at hun hadde avgjørende betydning.

Fra øving i 2001. Bomdragerne drar tømmerstokker opp på vognbanen. Fra venstre: Jon Erik Moen, Trond Grønnæss, Trond Magnum og Erlend Lans Pedersen. Foto: Museumssenteret i Trysil/Engerdal

Jan og Trond ble naturlig de to lederskikkelsene i arbeidet og tok ansvar på sine områder. Under deres ledelse tok vi andre plass der vi kunne gjøre best mulig jobb. Roller skulle besettes, solister vi ikke hadde i egne rekker måtte skaffes. Nå er det ikke langt mellom kulturpersonligheter i dalføret , og det kan vel tenkes at enkelte viser og roller hadde blitt skrevet nettopp med tanke på noen av dem. Østby sangkor ble utvidet for anledningen med mange tidligere sangere, men både koret og skuespillet måtte ha påfyll av flere menn hvis en skulle få illusjonen av den mannfolkarbeidsplassen som Støa kanal hadde vært. Flere sangere fra Trysil Mandskor kom til unnsetning. Å finne kostymer og rekvisitter rundt på loft og i kjeller var en kjempeutfordring som engasjerte folk også utenom egne rekker.

Å markedsføre denne begivenheten med en hjemmesnekret plakat og en enkel tekstannonse var uaktuelt. Vi skulle ha en logo! Vi satt fire personer rundt en kontorpult hos Eggen Grafisk i 3 timer og arbeidet med logoen før vi var fornøyd. Abrakadabra Teatret og Østby sangkor skulle stå som praktisk arrangør og garantister for økonomien, og det ble derfor Trond og Ingrid (leder i ØS) som måtte ta seg av finansieringa. Det krevde mange lange dager med søknader, møter og telefoner. Det gjenoppbygde fløteranlegget hadde status som museum. Museumssenteret gikk inn som samarbeidspartner og stilte museet gratis til disposisjon. Konservator Magne Thorleifsen påtok seg også en del skriving av søknader.

Publikum måtte tilbys servering; tradisjonsmat, fram for alt skogsarbeidernes og fløternes favorittmat, fleskmonk. Løsningen var å engasjere Støa grendelag som ble en naturlig og viktig samarbeidspartner, også når det gjaldt andre praktiske oppgaver, blant annet parkering. Vi fikk erfare både da og senere at også disse praktiske tingene er en viktig del av en komplett opplevelse for publikum.

Publikums og pressens mottakelse av spillet ble langt utover det vi hadde forventet.

Fra øving i 2001. Bomdragerne drar tømmerstokker opp på vognbanen. Fra venstre: Jon Erik Moen, Trond Grønnæss, Trond Magnum og Erlend Lans Pedersen. Foto: Museumssenteret i Trysil/Engerdal

Fortsettelsen

Publikums og pressens mottakelse av spillet ble langt utover det vi hadde forventet. Oppildnet av suksessen så vi snart for oss å sette opp spillet igjen året etter, i 2002. Etter nok en vellykket forestilling, var ekteparet Magnum klar for andre oppgaver, og Østby sangkor tok over konseptet alene, fremdeles med Støa grendelag og Trysil Engerdal museum som samarbeidspartnere. Museets andel i satsinga var å gi spillet gratis adgang til bruk av området.

Etter 2002 har forestillinga blitt satt opp annethvert år. Vi var hele tida klar over den økonomiske risikoen ved det store og kostbare opplegget. Instruktør, lydstudio, royalties, musikerhonorarer, markedsføring representerte utgifter på et par hundre tusen kroner. Vi hadde støtte fra en rekke offentlige organer, kommunen, fylket, Norsk teaterråd, og ikke minst fra reiselivet og øvrig lokalt næringsliv. Men økonomien var avhengig av billettinntektene, og ei real regnværshelg under spillet ville kunne bety økonomisk ruin for koret. I 2005 startet et arbeid med en organisasjon som kunne stå som arrangør og samtidig gi større profesjonalitet og dermed tillit i sponsormarkedet. Trysil kommunes kultursjef, Roar Vingelsgaard, rådet til å opprette en stiftelse. Da forestillinga i 2006 gikk av stabelen, het arrangøren Kulturstiftelsen Kanalen, og stifterne var Østby sangkor, Trysil kommune, Trysil Engerdal museum og Støa grendelag. Styreleder ble Roar Vingelsgaard.

Fornying og optimisme

Kanalspillet har siden første forestilling vært i endring. Det har vært små tilpasninger som flytting på rekkefølgen av en scene eller to, en ny sang, en ny karakter. Verken Stina Olsdatter eller Snus-Kalle var med fra starten. Etter forestillinga i 2008, sa daværende instruktør, Harald Hoaas, at han ble med en gang til hvis vi snudde scene og «sal» 180 grader, men bare hvis dette ble gjort. Han hadde også ønsker om et tydeligere innslag av de svenske eierne av anlegget. Han ble ganske raskt enig med Trond Magnum som så skrev inn et svensk intermesso.

Samtidig ble det mer og mer klart at sjølve det fysiske anlegget var i ferd med å råtne under oss. Trysil Engerdal museum besluttet å rive og bygge opp igjen hele anlegget. Olav Teppen var da styreleder i Kulturstiftelsen. Han tok på seg oppgaven som entreprenør for renoveringa. Noe arbeid ble gjort av innleid arbeidskraft, men hovedtyngden ble utført av skuespillere, korister og lokalbefolkningen på dugnad. Samtidig ble det bygd ny veg inn til anlegget, og den gamle vegtraseen ble en del av en ny publikumsarena med sitteplasser for 600 personer. En stor utbedring var gjort; publikum fikk bedre utsyn og regissøren fikk mange flere spennende effekter å spille på i og med at mannskapskoiene nå ble en del av scenebildet. Like viktig var det at Trysil Engerdal museum bestemte at det nyrenoverte fløteranlegget skulle innsettes med tjære minst annethvert år. Drifta av hele anlegget ble etter dette overført til Kulturstiftelsen Kanalen.

Under forestillingene i 2016 viste det seg at vasshjulet, som er sjølve hjertet i spellet, begynte å synge på siste verset. Et omfattende og helt nødvendig restaureringsarbeid ble igangsatt året etter, og til kanalspellet 2018 var både den gamle akslingen og hjulet byttet ut. Trysil Engerdal museum krevde sjølsagt at anlegget skulle være mest mulig autentisk, derfor ble den 10,3 meter lange stålakslingen bekledd med treverk. Men det var ikke slutt på vedlikeholdsarbeidet med dette. 160 meter med oppråtnet laftetømmer ble fjernet og delvis skiftet ut med steinvegger som ble bygd etter gamle bilder fra 1903.

Flere endringer har skjedd. Stiftelsen Trysil/Engerdal museum ble i 2018 oppløst, og eierskapet til Støa kanal ble overført til Trysil kommune. I 2019 ble det innkjøpt plastseter som skulle monteres på de eksisterende publikumsbenkene og være klare til Kanalspillet 2020. Som kjent måtte spillet innstilles dette året, og det ble etter hvert bestemt at de gamle tribunene skulle rives og nye skulle settes opp. Sommeren 2023 sto endelig hele den nye tribunen klar, med nye komfortable sitteplasser, bedre planering, trapper, gelender og tilrettelagte publikumsplasser for rullestolbrukere. En stor forbedring for publikum som nå får mulighet til å kjøpe nummererte plasser. Styreleder i Kulturstiftelsen Kanalen Bjørn Vidar Teppen har sammen med gode medhjelpere lagt ned et formidabelt arbeid for å oppgradere tribuneanlegget og kunne ønske et begeistret publikum velkommen til konsert med Trond Granlund i august.

Det har vært mange utskiftninger i Kanalspillet i løpet av de siste oppsetningene. Jan Lans har overlatt det musikalske ansvaret til Mick Aspen Melby, mens inspisient gjennom flere år, Niten Skjellum, har rykket opp som regiansvarlig. Med på laget har hun hatt Guro Løken som inspisient og Lene Kvernbekk Bergersen som regiassistent. Maud M. Jonassen ble ansatt som ny produsent i 2022, samtidig som Arild Rønes overtok ansvaret for lyden etter Studio 19. Det ble da også gjort noen justeringer i manus, blant annet er det skrevet inn noen flere roller for barn og ungdom.

Det har gått 22 år. Kanalen – et spell om Støa kanal står foran sin tolvte oppsetting. Noen forlater spillet, nye krefter kommer til. Vi tror vi har lokalsamfunnet hjertelig med oss når vi ønsker alt godt for hjertebarnet vårt, spellet om Støa kanal.

Desember 2023

Sven Pettersen, Jan Lans, Tone Sønstebø, Bjørn Skåret, Odd Mandfloen, Ingrid Nylund